Lommeturen høst 2012

Fire rovere i godt humør møttes på Nesttun terminal en småkald lørdag i starten av oktober, alle tanker om at man bør se normal ut når man forlater hjemmet var lagt igjen for lenge siden og de lekre 80-tallsanorakkene var funnet frem og stappet til bristepunktet med turutstyr. Etter en rask bybanetur og en svipptur innom Nordnes begynte vi å gå oppover Fløyen. Vi merket raskt at det å gå med to jakker, ullklær, soveposer pakket på kroppen, skjerf, lue og votter blir ganske varmt når du skal gå opp på et relativt bratt fjell. Vi trøstet oss med at det nok kom til å bli en iskald natt.

Vi kom oss opp til gapahuket Skomakerhiet på cirka en time og bestemte oss for å krype i soveposene mens vi fremdeles var varme og klokken nærmet seg ti. Vanja og Ingeborg fant frem soveposene, Birger snek seg til en plass sammen med Ingeborg i hennes pose mens en småsyk Vanja fant ut at å dele med Marianne bare ble for kaldt. Vi klumpet oss sammen på gapahukgulvet og gjorde vårt beste for å varme soveposeløse Marianne mens vi alle sammen prøvde å finne en posisjon som var enten småvarm eller behagelig.

Etter det som kjentes ut som verdens lengste natt fyllt med klaprende tenner og iskalde rovere kommer det fra Birger "Klokken er bare halv tre jo!", aldri har det vært så fristende å komme seg ut av soveposen og gå videre. Men det ble til slutt morgen og lyst nok til å gå på tur, tåken lå tykk over Fløyen og Vidden og regnbygene var hyppige. Er det noe vi har lært så er det at det aldri blir fint vær på lommetur! Marianne måtte kaste inn håndkleet ved Brushytten og traske hjemover mens Vanja og Birgeborg trakket opp mot Rundemanen.

Værforholdene vekslet mellom ekstrem tåke, nydelig høstopplett, sidelengs regn og utviklet seg til å bli kaldere, våtere og mer tåkete desto nærmere Ulriken vi kom. Etter ca fem timer ankom vi Ulriken, gjennomvåte, iskalde, gjørmete og i relativt lunkent humør. Heldigvis kunne vi glede oss over at Jostein skulle lage kakao til oss når vi kom frem til Sædalen, og at fem timer over Vidden på lommetur faktisk er en utrolig god tid! Så vi kvinnet oss opp, leste litt på kartet og travet nedover mot Nattlandsfjellet.

Etter en times gåtur kom vi endelig frem til et sted vi visste hvor var, riktignok var det ikke der vi hadde tenkt å være, men det var ikke så viktig. Vi dro oss gjennom stier som lignet mer på gjørmehull og over sleipe fjellknauser før vi omsider kom til en grusvei, med en benk, som faktisk gikk til Sædalen, og det hadde sluttet å regne! Kan det bli bedre? NEI! Vi plantet rumpene på benken, koste oss med litt nøtter, gledet oss til kakao og å komme frem til Sædalen.

Nå tenker den erfarne bloggleser at nå går det galt! Men det gjorde det faktisk ikke, vi fant veien på tredje forsøk, gikk forbi en veldig fristende lavvo med ovn som sto i skogen, gikk gjennom et boligfelt i Sædalen og dro oss opp til Kristoffer Robins lekehytte hvor Jostein ventet med kakao og vi kunne fyre i ovnen. Vi hadde gjennomført de tre milene vi trengte på turen og kunne legge oss ned på det supermyke teppet på gulvet og varme oss opp før vi skulle.... Ut og legge oss.

Vi koblet sammen soveposene og krøp oppi, på dette tispunktet var vi så slitne og trøtte at å ligge oppå hverandre, halvskvist og med fjeset ned mellom to raier var ganske så behagelig. Likevel var gleden stor når Birger annonserte at klokken var syv, vi kunne slutte å fryse og gå til bussen og dra hjem.

Alt i alt hadde vi en lærerik tur hvor vi lærte nøyaktig hvor nærme hverandre det er mulig å ligge i en sovepose. Værmeldingen for resten av uken er selvfølgelig sol og varme, men mens stuen fylles av lukten av tørkende fjellsko er jeg aller mest fornøyd med at vi gjennomførte!

Takk for turen flotte rovere, forhåpentligvis blir det sol neste gang!