Utfordringer med Lars Monsen

Den 1. Oktober var det nok en gang tid for det årlige Lars Monsen-møtet. Dette er basert på NRK-programmet "ingen grenser" der mennesker med ulike handicap drar på tur med Lars Monsen. Siden fyrstelagets Lars Monsen for øyeblikket befinner seg i Melhus var det denne gangen Vanja som ble Monsen-vikar og fikk delegere ut skadene. Det tok ikke lang tid før Daniel og Annica var blitt siamesiske tvillinger, Ingelin ble blind, Håvard mistet begge armene, men Malene (som var på høstferiebesøk, hurra) led øyensynelig ikke av noen skader og det gjorde heller ikke Erland (Synnøves bror som også var på høstferiebesøk). Jeg ble derimot stum med umiddelbar virkning og sånt er ikke barebare for en skravlesjuk østlending omgitt av minst like pratsomme bergensere. Dette er altså mine observasjoner fra møtets oppgaver og utfordringer.

Post 1 - Miming
Den første utfordringen vi sto ovenfor var en quiz. Men ikke nok med det, for det var kun jeg som fikk vite spørsmålene og var dermed nødt til å mime dem. Heldigvis hadde jeg akkurat kjøpt melk, så da jeg skulle mime hva kua sier kunne jeg bare peke på melkekartongen (litt småjuks får være lov når enn mister taleevnen). Etter flere litt håpløse mimeforsøk endte quizen med at Håvard klarte å gjette hvilke speidergrupper som fyrstelaget består av og vi var klare til å gå videre til neste post. Det tok ikke lang tid før vi oppdagen av Malene manglet og til vår store forundrelse sto hun på alle fire og spist gress. Vi prøvde å lokke henne med oss, både med gress og ved å ta lua hennes. Ingenting syntes å fungere og da vi nærmest hadde gitt opp sto hun igjen på to bein og var på vei til neste post sammen med resten av oss.

Post 2 - Quiz
På veien til denne posten var det jeg virkelig innså hvor vanskelig det er å ikke kunne snakke. Jeg gjorde et labert forsøk på å forklare Malene hvor fantastiske vi hadde gjort det på femkampen, men det å forklare at vi vant diplomet for lagånd var ikke så lett. Løsningen var å spørre Vanja om hun kunne fortelle det, men hun var av en eller annen grunn plutselig blitt opptatt med andre ting og reagerte ikke da vi (eller, Malene. Jeg var fortsatt stum) spurte henne. Grunnen til dette skjønte vi raskt på neste post der temaet på spørsmålene var "dette kan bare Synnøve svaret på, så nå må hun mime det til dere" og første spørsmål var hvilke tre diplomer vant fyrstelaget på årets femkamp (Svaret er orientering, teori og lagånd). Heldigvis kom Ragnhild akkurat da, så hun kunne heldigvis svare på spørsmålet. Ragnhild måtte selvfølgelig også få et handicap og knærne hennes vokste sammen i en fei. Alt i alt slapp jeg ganske godt unna miminga her også siden mange av spørsmålene dreide seg om RoverRebusRally (tidenes vanskeligste ord å uttale med skarre-r. Jeg øver fortsatt) som Vanja, Erland og jeg hadde deltatt på lørdagen før. Fordi jeg ikke hadde sagt ifra om at Erland ble med på møtet visste hun ikke at det ville være en til der som kunne svare på spørsmålene. Det viste seg å være et sjakktrekk for jeg har heller ikke i ettertid funnet ut hvordan man mimer Bildøy bibelskole (Hvor møttes foreldrene til Vanja?).

Post 3 - Quiz
Påvei til post 3 løp Malene over veien og plutselig var hun igjen på alle fire oppi grasset. Nok en gang ble det gjort håpløse forsøk på å få henne med oss, men ingenting fungerte. Løsninga ble at Håvard rulla og dytta henne ned til veien igjen og ikke lenge etter var hun igjen på to bein så vi kunne fortsette videre. Men nå var det Erland som var 50 meter bak oss andre og tydeligvis var kald og ikke orka å gå videre, men etter litt overtalelse fra de som var så heldig at de kunne snakke gikk vi nå alle videre. Det første vi fikk beskjed om å gjøre på post tre var at alle untatt Ingelin skulle gå til bunnen av en bakke. Dette var letter sagt enn gjort for de med handicap i beina. Verre ble det da vi skulle løpe opp igjen, men på en eller annen måte klarte Daniel og Annica å komme seg fram uten å velte overende. Tanken bak denne kveldstrimmen var at det nå var Ingelin sin tur til å stille spørsmålene, men siden hun var blind og ikke kunne lese var nødt til å bli fortalt dem.

Post 4 - Sangferdigheter 
Også påvei til post 4 havnet Malene på plutselig på alle fire uten at vi visste hvorfor, men nå visste vi i det minste hvordan vi skulle få henne med oss og vi kom fram til neste post. Nemmelig ved å lokke henne med gress. Oppgaven på den 4. posten var å dikte en sang. På tross at det et lite øyeblikk var utrolig kjipt å ikke kunne delta på en sånn oppgave så tok det ikke lang tid før jeg fant et minst like bra alternativ. Kan man ikke synge i et kor, så kan man i det minste dirigere det. I tillegg fikk jeg lov til å velge melodi (Som gjorde at jeg nok en gang ble nødt til å mime)! Etter å ha stilt opp etter stemmegrupper framførte vi Jan Eggum sin "Kor e alle helter hen", og det låt slettes ikke dårlig. Deretter gikk vi tilbake til menighetshuset og den siste oppgaven.

Post 5 - Samarbeid
Den siste oppgaven gikk ut på at vi skulle prøve å brette en presenning i to så mange ganger som mulig samtidig som vi sto på den. Dette er fra før av en vanskelig oppgave, men når de åtte personene i tillegg har ulike handicap så blir ikke oppgaven enklere. Metoden ble tilslutt at jeg bretta, men siden jeg ikke kunne prate gjorde Håvard dette, men siden han ikke hadde armer kunne ikke han hjelpe til. Siden Ingelin ikke kunne se ble hun flyttet rundt på av Ragnhild, som heller ikke kunne hjelpe til å brette presenninga fordi hennes sammenvokste knær gjorde det vanskelig å bøye seg. Annica og Daniel hadde nok med å ikke velte, så de var heller ikke mye til hjelp. De som derimot kunne hjelpe var Erland og Malene, men rett etter vi hadde klart å brette presenninga én gang var Malene igjen på alle fire og dulta til alle som slet med å holde balansen. Etter et kortvarig forsøk på brette presenninga nok en gang konstanterte vi at det ikke ville funke, iallfall ikke nå som Malene kravla rundt, så vi sa oss fornøyde med gjennomføringa.

Vi hadde nå kommet oss gjennom alle oppgavene og vi fikk endelig vite hva handicapene til Erland og Malene var. Erland sitt handicap hadde vært "kald østlending", mens Malene sin tilstand var at hun for hvert kvarter ble en sau i 5 minutter. Og ikke nok med det, for i tillegg led hun av schizofreni hvilket forklarte hvorfor hun ikke var påvirka av det når hun ble seg selv igjen. Endelig opphørte handicapene og jeg kunne si alt jeg egentlig hadde hatt lyst til å si den foregående timen. Etter en kjapp oppsummering av frittflytende, oppsamlede tanker var det tid for velfortjent sjokkolade i premie.

Vi konkluderte med at også dette Lars Monsen-møtet både hadde vært utrolig morsom og lærerikt. Det er utrolig hvor vanskelig selv de enkleste oppgaver kan bli dersom man ikke lenger kan gjennomføre dem som normalt. Dette er noe vi alle erfarte ved å løse de tilsynelatende enkle oppgavene vi ble stilt ovenfor, noe som gjorde godt samarbeid enda viktigere. Møtet ble avslutta med andakt av Malene der hun leste et dikt som jeg anbefaler alle å ta en titt på her.