Sykkeltur med Fyrstelaget...

... aka. Fyrstelagsjentene gjør ting de ikke kan (igjen).

Jeg vil starte dagens blogginnlegg med vårt favorittvers i bibelen, det står i Matteus 20:14-16 (Nynorskbibelen 78/85)

14 Ta ditt og gå! Men eg vil gje han som kom sist, like mykje som deg.15 Har eg ikkje lov å gjera med mitt som eg vil? Eller gjer det deg vondt å sjå at eg er god? 16 Såleis skal dei siste verta dei fyrste og dei fyrste dei siste.»


For det er vel ikke til å legge skjul på at i Fyrstelaget så har vi tidvis flere sister enn vi har fyrster. Men vi prøver vårt beste likevel. Så på en særdeles tåkete og mørk tirsdagskveld la vi ut på sykkeltur i Fana. Vanja på sin bror sin sykkel som det krever 15 min med tøying for å komme seg oppå, Eli med en sykkel med setet i høyde for en 8-åring og ikke minst Eirik som driver aktivt med sykling flere ganger i uken (og Daniel M og Helene som jeg ikke fant på noe å skrive om akkurat nå).

Vi la i vei på sykkelveien fra Skjold til Lagunen og det tok ikke lang tid før vi ble tatt igjen av en jogger i 60-årene, ja vi ble tatt igjen av en jogger mens vi var på sykkeltur... Men vi så på den lyse siden og noterte oss 2 haikeligapoeng siden han fulgte med oss en god del av turen.

Ellers kom sykkelegenskapene våre frem på flere vis, f.eks. når Eirik ledet veien og det plutselig var en kant ned og et lite hull etter fortauet. Eirik suser forbi, Daniel følger like etter, Eli kommer med et overrasket utrop, Vanja roper HJELPHJELPHJELP før Helene som sistekvinne skriker høyt og havner med et ben i grøften rett overfor en stor dam.

Alt i alt ble det likevel en fin (og veldig kald) tur som vi avsluttet på speiderloftet med kakao og boller.

Okei, greit! Vi skal ikke lure oss selv her, vi vet alle at dere bare skumleser gjennom teksten for å komme til det dristige bildet. Så derfor har jeg spart den første og beste historien til slutten av innlegget.

 Det hendte i de dager da Vanja var forsinket til roverlagsmøte fordi hun måtte hente sykkel hos sin mor etter jobb. Hun trakket av gårde så fort hun kunne langs kjente veier, Eli ringte og erfarent syklet Vanja videre med en hånd på rattet, en på telefonen og hodet andre steder enn langs veien. I det hun legger på ser hun at gangveien er borte for der bygger de bybane. I vill panikk smeller hun inn begge bremsene, flyr over styret, tar med seg sykkelen på en salto og deiser i den ene gjørmeflekken som finnes på en asfaltvei. Med følgende, drøye resultat (baksiden av mitt venstre kne altså):

Speiderhilsen Fyrstelaget

Lars Monsen Møte

Det begynner å bli en liten stund siden sist, men vi er ikke døde. Det var bare noen bilder som var litt vanskelige å få tak i. Siden forrige innlegg har vi hatt Kollektivuke, Lars Monsen Møte og Musikkvideomøte. Jeg overlater til noen andre å skrive om Kollektivuken (hint, hint. . . ) siden jeg var syk, og dermed ikke fikk lov å være med. Er ikke det rart? Og siden jeg faktisk har et liv, så kommer det mer info om Musikkvideomøtet på et senere tidspunkt.

Lars Monsen møte

Som vanlig møtte hele fyrstelaget opp, i god tid for et nytt superfantastisk møte =) eller ikke... Da møtet skulle ha begynt, var jeg den eneste som hadde kommet. Og selv om jeg for dagen skulle leke Lars Monsen, så ville det hele ikke bli det samme uten deltagerne fra "Uten Grenser".  Så etter noen tekstmeldinger, og "Å ja, stemmer det. Møtet skulle vært på Smøråsen"- kom Maria og befridde meg fra ensomheten. Som takk gjorde jeg henne blind for resten av møtet. Vi forberedte oss mentalt på at vi skulle klare alt alene, men da dukkert heldigvis Eirik opp =). Han fikk amputert en arm, og dermed gikk møtet av stabelen. Bare en knapp halvtime forsinket.

Dagens første utfordring besto av å finne en bruksgjenstand som hang i et tre. Med stor iver og besluttsomhet drar/ støtter Eirik Maria rett opp den bratteste vegen. Ikke snakk om å gjøre det lettere her i gården. Da toppen endelig er nådd, og Maria kraver opp den siste biten er det tid for litt ordentlig speiding. For hva kan det være som deltagerne skal finne i denne første utfordringen? Det blir overraskende nok Eirik som til sist får øye på sjokoladene som henger og dingler fra det ene treet. Med beskjed om at det var ekstrapoeng for at tråden var i ett stykke, endte det opp med denne balansekunsten.

Siden det enda var en halvtime til Vanja skulle dukke opp, fortsatte våre modige deltagere med å utfordre seg på ulike måter. Mange flere bratte bakker,spørsmål om om de 7 fjell og hvor/når den første speiderleiren var ( på dette spørsmåletvalgte de å vente på Vanja, og hennes fantastiske hjerne), hinderløyper av ymse typer og til sist telthopping mens vi ventet på Vanja.  Da de hadde klart seg gjennom disse øvelsene hadde deltakerne klart å samle inn disse bruksgjennstandene:
- En pose smågodt
- 2 sjokolader
- 1 melblanding ( 30g mel, 1/2 ts bakepulver og 1 ts vaniljesukker)
- 2 egg
- 60 g smør
- 140 g sukker

Da Vanja ankom ble hun med en gang stum av beundring for mine fantastiske armmuskler. Så mye at hun ikke snakket på flere timer. Hun klarte likevel å bruke telekinese slik at det korrekte svaret: Brownsea Island og 1907 ble ytret. Dermed var de en pose med peanøtter rikere. Og var klar til å ikle seg refleksvester for en trygg hjemreise.



Vi kjempet oss gjennom skogen. Desperate etter å få tak i Ida, som hadde forvillet seg til feil møteplass. Alene. Ensom. Vi måtte redde henne! Dessverre ble det litt kluss med vegen, så da vi kom fram var hun ikke der. Vi (jeg) løp fram og tilbake. Vi skrek i desperasjon, men ingenting hjalp. Det var til og med opptattsignal på mobilen hennes :S Vi innså at kamper var tapt, og fortsatte mismodig vår vei mot Skjold Kirke. Men utfordringene var ennå ikke over. Vi hadde, gjerder, grøfter og veier og som måtte bekjempes. Maria gjorde en heltemodig innsats, så vi kom oss fra til kirken i live. Og ble belønnet med den siste brikken i puslespillet - Oppskriften!

Bilde av oppskriften kommer når jeg  finner igjen kameraet mitt :P

Vi ringte opp Marianne og fortalte den strålende nyheten. Hun kastet fra seg skolearbeidet, og spurtet bort til kirken for å se hva vi hadde fått til. Dessverre måtte vi amputere foten hennes da hun kom fram, fordi hun hadde blitt påkjørt på vegen.

Men det var ikke så viktig. Sammen studerte oppskriften, ivrig etter å løse oppgaven på en best mulig måte. Det så ut som at alt skulle gå knirkefritt, men det var én fiende vi ikke så komme. Ovnen. Det nye, skinnende beistet bestemte seg for å svi cookiene etter bare 5 minutter.Mens oppskriften tydelig sier 20 min. Det var bare den voldsomme røyken som gjorde oss oppmerksomme på saken, så cookiene bare ble svidd i kanten.


Vi skrapte cookies av bakeplaten og overføre dem til fat. Så utstyrte vi oss med skjeer, og gikk opp til speiderloftet. Der vi nøt cookies, og Maria sin fantastiske andakt ( hun kunne selvsagt ikke lese notatene sine). Rett før vi avsluttet ble alle på mystisk vis helbredet, så alle kom jeg hjem for egen maskin :P 

Mvh. "Lars Monsen"