Tur til hundremeterskogen

Det var en gang en gruppe speidere som liksom skulle dra opp på Fanafjellet, dette øde stedet hvor det aldri går buss til og Lars Monsen til tider oppholder seg. Speiderene fant ut at fanafjellet ville bli for lite utfrodrende for dem, de trengte noe mer barskt og perifert. Turen gikk da selvfølgelig til *trommevirvel* intet annet sted enn selveste Hundremeterskogen! Villmennenes (i dette tilfellet villkvinnenes) Mekka(alle guttene feiget ut). For de som ikke vet hvor hundremeterskogen ligger er det gjennom en liten, men veldig skummel skog fra menighetshuset, under en vei(v.h.a en tunnel) og ned en svært bratt og farefull bakke. Fra skogen har vi fin utsikt opp til en motorvei(se tegning)

Da vi omsider kom frem, startet de to ansvarsfulle lederne for ekspedisjonen å tenne bål. Vi vet alle hvor vanskelig dette er, og hvor lang tid det kan ta, derfor kommer det kanskje ikke som et sjokk når jeg forteller at Eli klarte å sovne på en isete tynn gren i mellomtiden.  Myk, varm og god seng, pøh hvem trenger det!? Da Eli våknet var det tendenser til røykutvikling fra bålet, og vi begynte å grille smorse(Nå kommer jeg sikkert til å få kjeft fordi jeg skrev det feil...). For de som ikke vet hva det er kan jeg si at det består av en hvit klissete greie som Ingeborg definerer som snop, men Malene definerer som dessert. Denne klissete greien begynner på M og er veldig lett å få fyr på når du skal grille den. Man omkranser den mest sannsynlig svidde M-tingen med mareikjekks og en sjokolade bit, tada! Jeg sier bare en ting: Nam!

Etter en del sladderprat og fortærte kalorier, diskutering av diverse brunkremer og parfymer, vendte vi snuten hjemover.

xoxo Malene