Pafler og kurs i posisjonering

God kveld blogglesere!

En tirsdag i det herrens år totusenogtolv samlet Fyrstelaget seg i en mørk kjeller i Skjold kirke. I naborommet befant SkjoldStock-komiteen seg så vi lukket så klart døren til dem så fort vi kunne. På planen sto vaffelsteking, vaffelspising og brettspillspilling. Vi dro på skattejakt gjennom hele kirken gjentatte ganger på jakt etter et vaffeljern som alle var sikker på de hadde sett "ett sted", men ingen visste hvor var. Til slutt endte vi opp med godt, gammeldags båljern fra Nordås, og en stekepanne til å steke pannevafler - eller pafler om du vil!


Vi skrudde på stekeovnen, smørte vaffeljernet, helte i røre og la det inn i ovnen! Etter halv steketid hadde smøret i vaffelen skilt seg fra resten og lå oppå vaffelen. I tillegg lå jernet skjeivt og vaffelen hadde sklidd ned til enden av vaffeljernet og lå i en halvsteikt klump. Etter full steketid hadde vi nå en helstekt klump der alt fettet på mystisk vis hadde trukket inn, ikke veldig appetittelig med andre ord.

Vi bestemte oss raskt for å steke opp resten av røren som pannekaker. Etterhvert innså vi at Schjelderu sin røre var i overkant smørrik, ettersom det lå fettlag utenpå alle paflene uten at vi smørte pannen mer enn en eneste gang! Etter et par timer med steking kom Steinsvik og forsynte seg og gikk igjen, men ingen får komme inn på et paffelmøte uten å få en grunding innføring i sitteposisjoner!

Vi hadde nemlig plassert oss i kjelleren fordi der er det bord og stoler man kan sitte i mens Vanja steker pafler. Men det hadde vært for kjedelig, nyt derfor følgende fotoserie om hvordan man skal sitte i et rom med stoler og bord:

På slutten av møtet var SkjoldStock sitt møte ferdig og de vi kjente kom inn for å si hei, og informerte oss om at alle i rommet visste utmerket godt hvor vaffeljernene var. Dagens lærdom: Det er lov å spørre ikke-speidere hvor ting er!

Neste møte er på tirsdag 30. november, da skal Daniel Midtbø ha andakt og vi skal lage pinnebrød i skogen!

Fuglene flyr, menneskene flykter og brannbilene er like rundt hjørnet!

God morgen blogglesere!

For et par tirsdager siden hadde Fyrstelaget singstarmøte, en god gammel roverlagstradisjon som jeg tipper ble innført etter at roverlaget slapp inn jentegrupper.

Vi møttes på Birkeland menighetshus hvor Vanja hadde leid inn ekstern hjelp i form av lillebroren sin Erik til å sette opp utstyret. Erik Liland er nemlig den eneste i roverlaget som har et snev av tekniske ferdigheter, og han har flyttet til Trondheim (vi savner deg!).

(Her skulle jeg sette inn en fantastisk kommentar om at begge de to tekniske menneskene våre heter Erik, og at de har bursdag på nesten samme dag og sånt, men så kom jeg ikke på noe.)

Etter at Erik hadde montert opp alt for så å komme seg ut av døren så fort som overhodet mulig, Ingeborg hadde vist oss noen fantastiske dansetrinn og Daniel hadde snakket litt om bestemora var vi klare til å hente ut våre indre stjerner.

For de som ikke er så kjent med hvordan Fyrstelaget fungerer vil vi nå forklare vårt noe uvanlige forhold til sangstemmer. I Fyrstelaget har vi en Fyrstelagskvartett hvor kun de fire med sangstemmer som virkelig utfyller hverandre kommer med. I kvartetten må det både lyd falskt, ustemt, surt, skingrende, taktløst og generelt grusomt ut. De i Fyrstelaget som faktisk kan synge fint blir sett ned på, bedt om å være stille sånn at resten av oss kan ha det kjekt, og på et tidspunkt forsøkt kvelt med sovepose. Likevel er det knallhard konkurranse om å være det beste singstarlaget på tross av at man ikke kan synge.

På denne kvelden var vi seks sangere som passet perfekt inn på tre nivåer:

Nivå 1 - Jeg synger sykt fint - Marianne og Ingeborg

Nivå 2 - Når jeg synger høres det virkelig ikke bra ut, men jeg treffer tonene godt nok til å gjøre det ok i singstar - Vanja og Ingelin(Fyrste)

Nivå 3 - Fuglene flyr, menneskene flykter, og snart kommer brannvesenet - Daniel og Daniel (Schjelderu)

Med en sanger fra hvert nivå dannet vi 2 lag og startet syngingen.

Høydepunkter fra kvelden inkluderer, men er ikke begrenset til:
Daniel og Schjelderu skal prøve å unngå at sangkvaliteten går ned på rødt nivå, og greier såvidt 1 min.

Vanja og Marianne får like mange poeng når de synger Waterloo (en sang som passer Mariannes stemme mye bedre enn Vanja sin), slår motstanderlaget, og Schjelderu nærmer seg fosterstilling på gulvet fordi han virkelig ikke kan fordra ABBA.

Ingeborg og Marianne synger mot hverandre på en ABBA-sang, førstemann til 5000 poeng, det er superjevnt hele veien, men Schjelderu blir aller gladest når de når 5000 poeng samtidig på linjen rett før refrenget (som han såklart hater).

Vi rundet av møtet med hjemmelaget fyrstekake og litt mer Ingeborgdans før vi pakket sammen så godt det lar seg gjøre uten en Erik og snudde nesen hjem.

Neste møte er 16. oktober (i morgen), da blir det spillmøte med VAFLER, og Marianne skal ha andakt!

Lommeturen høst 2012

Fire rovere i godt humør møttes på Nesttun terminal en småkald lørdag i starten av oktober, alle tanker om at man bør se normal ut når man forlater hjemmet var lagt igjen for lenge siden og de lekre 80-tallsanorakkene var funnet frem og stappet til bristepunktet med turutstyr. Etter en rask bybanetur og en svipptur innom Nordnes begynte vi å gå oppover Fløyen. Vi merket raskt at det å gå med to jakker, ullklær, soveposer pakket på kroppen, skjerf, lue og votter blir ganske varmt når du skal gå opp på et relativt bratt fjell. Vi trøstet oss med at det nok kom til å bli en iskald natt.

Vi kom oss opp til gapahuket Skomakerhiet på cirka en time og bestemte oss for å krype i soveposene mens vi fremdeles var varme og klokken nærmet seg ti. Vanja og Ingeborg fant frem soveposene, Birger snek seg til en plass sammen med Ingeborg i hennes pose mens en småsyk Vanja fant ut at å dele med Marianne bare ble for kaldt. Vi klumpet oss sammen på gapahukgulvet og gjorde vårt beste for å varme soveposeløse Marianne mens vi alle sammen prøvde å finne en posisjon som var enten småvarm eller behagelig.

Etter det som kjentes ut som verdens lengste natt fyllt med klaprende tenner og iskalde rovere kommer det fra Birger "Klokken er bare halv tre jo!", aldri har det vært så fristende å komme seg ut av soveposen og gå videre. Men det ble til slutt morgen og lyst nok til å gå på tur, tåken lå tykk over Fløyen og Vidden og regnbygene var hyppige. Er det noe vi har lært så er det at det aldri blir fint vær på lommetur! Marianne måtte kaste inn håndkleet ved Brushytten og traske hjemover mens Vanja og Birgeborg trakket opp mot Rundemanen.

Værforholdene vekslet mellom ekstrem tåke, nydelig høstopplett, sidelengs regn og utviklet seg til å bli kaldere, våtere og mer tåkete desto nærmere Ulriken vi kom. Etter ca fem timer ankom vi Ulriken, gjennomvåte, iskalde, gjørmete og i relativt lunkent humør. Heldigvis kunne vi glede oss over at Jostein skulle lage kakao til oss når vi kom frem til Sædalen, og at fem timer over Vidden på lommetur faktisk er en utrolig god tid! Så vi kvinnet oss opp, leste litt på kartet og travet nedover mot Nattlandsfjellet.

Etter en times gåtur kom vi endelig frem til et sted vi visste hvor var, riktignok var det ikke der vi hadde tenkt å være, men det var ikke så viktig. Vi dro oss gjennom stier som lignet mer på gjørmehull og over sleipe fjellknauser før vi omsider kom til en grusvei, med en benk, som faktisk gikk til Sædalen, og det hadde sluttet å regne! Kan det bli bedre? NEI! Vi plantet rumpene på benken, koste oss med litt nøtter, gledet oss til kakao og å komme frem til Sædalen.

Nå tenker den erfarne bloggleser at nå går det galt! Men det gjorde det faktisk ikke, vi fant veien på tredje forsøk, gikk forbi en veldig fristende lavvo med ovn som sto i skogen, gikk gjennom et boligfelt i Sædalen og dro oss opp til Kristoffer Robins lekehytte hvor Jostein ventet med kakao og vi kunne fyre i ovnen. Vi hadde gjennomført de tre milene vi trengte på turen og kunne legge oss ned på det supermyke teppet på gulvet og varme oss opp før vi skulle.... Ut og legge oss.

Vi koblet sammen soveposene og krøp oppi, på dette tispunktet var vi så slitne og trøtte at å ligge oppå hverandre, halvskvist og med fjeset ned mellom to raier var ganske så behagelig. Likevel var gleden stor når Birger annonserte at klokken var syv, vi kunne slutte å fryse og gå til bussen og dra hjem.

Alt i alt hadde vi en lærerik tur hvor vi lærte nøyaktig hvor nærme hverandre det er mulig å ligge i en sovepose. Værmeldingen for resten av uken er selvfølgelig sol og varme, men mens stuen fylles av lukten av tørkende fjellsko er jeg aller mest fornøyd med at vi gjennomførte!

Takk for turen flotte rovere, forhåpentligvis blir det sol neste gang!

Hvordan overleve på Lommetur

Lommetur, eller anojakketur er en tur hvor alt man trenger skal plasseres i lommer på klærne man har på seg, det er altså ikke lov til å ta med sekk! I KM-speidernes roverprogram inngår lommetur i jakkemerket "Villmark" og spesialistmerket "Mount Everest 8848".

Det aller viktigste for en god lommetur er god planlegging! For å ta "Villmark"-merket må man ha to overnattinger, og gå minst 30 km. Vår lommeturerfaring er at motbakker er ti ganger så tunge når du har forsiden av jakken din full av ting som hindrer deg i å løfte beina skikkelig opp. Altså er det lurt å legge turen på et relativt flatt sted, men samtidig vil du jo gjerne samle høydemeter til "Mount Everest"-merket. Vi har konkludert med at det beste er å gå på en vidde hvor man kan få unnagjort høydemeterne på kort tid og så tilbakelegge mange kilometer i relativt flatt terreng. Det er også viktig å legge turen til et område hvor man har mange muligheter for å fylle vann underveis.
Før høstens lommetur undersøkte vi også hvor det finnes ferdige gapahuker man kan sove i, muligheten til å sove tørt og noenlunde i ly er gull verdt på lommetur, og å lage sin egen gapahuk blir fort veldig tidkrevende . Hvis man har tro på tørt vær kan det lønne seg å legge overnattingene til en barskog slik at man kan samle grener til å sove på.

Når turløypen er klar gjelder det å planlegge hva du som enkeltperson skal ha med.
Å pakke vanntett er regel nummer en, spesielt hvis du bor i Bergen. De store anorakkene fra 80-tallet har strålende lommeplass, men trenger ofte en ny runde impregnering! Ellers er et lurt tips å ha på seg en tynn regnjakke under anorakken for å holde seg tørr på kroppen og det innerste kleslaget. Fjellsko er et godt skovalg nesten uansett hvilken tur du skal på, og en turbukse som er skikkelig vanntett (les: regnbukse eller skibukse) anbefales på det sterkeste. Ull som innerste lag er en nødvendighet på alle speiderturer, og spesielt lommetur siden den holder seg varm når den er våt, og gir deg den ekstra varmen du trenger på de lange nettene.

Det er utrolig viktig å få i seg nok mat og drikke på tur, og trikset her er å pakke flest mulig kalorier per volumenhet, samt mat som er helt vanntett og har god holdbarhet. Energibarer, loganbrød, nøtter og sjokolade hører hjemme på lommetur! Ta med en kopp, noen "rett i koppen"-poser og litt aluminiumsfolie som du kan lage en kjele av og varme vann i hvis dere greier å lage et bål. Ingenting er som å få i seg noe varmt til frokost etter en kald natt.

Når du har pakket mat og vannflaske er det på tide å tenke på varme og komfort. Hvis du får med deg en sovepose eller lakenpose i fleece/ull er det gull verdt på de lange, kalde nettene på harde, våte gapahukgulv. Fjellduk eller lignende isolerer godt mot vann og vind og kan brukes som nødgapahuk hvis det blir virkelig dårlig vær. Et godt tips er å gå samarbeide med andre, finn noen å dele fjellduk med og husk at en dobbel sovepose har plass til tre, og at andre mennesker er den beste varmekilden du kan ha med deg på tur.

Andre ting som er nyttig å ha med er kniv og vanntette fyrstikker, kart og kompass, ekstra plastposer til de våte skoene, ekstra sokker og ekstra ullundertøy. Og selvfølgelig masse godt humør og positiv innstilling!

Vi vil gjerne høre om deres erfaringer med lommetur i kommentarfeltet, det er garantert noen triks vi ikke har lært oss enda!

Sykkeltur

Hei og hopp blogglesere!

Denne uken har Fyrstelaget vært på sykkeltur til Langeskogen ved bunnen av Løvstakken. Møtet startet med at to Nordåsspeidere var de eneste som greide å møte opp tidsnok ved kirken, bare tanken er så usannsynlig at Danielene våre var i lettere sjokktilstand halve turen. Litt etter litt kom det syklende inn tre Birkelandsspeidere og en Steinsvikspeider og vi var klar til å dra...på butikken.

Etter en ett-minuttsmiddag til Vanja utenfor butikken var vi klar for en noe lengre etappe. Vi la ut i vårt vanlige tempo (den rutinerte bloggleser husker gjerne at vi ble tatt igjen av en jogger i sekstiårene på forrige sykkelmøte) og det tok ikke mange minuttene før vi hadde en brølende sykkelmosjonist bak oss som var svært misfornøyd med at vi okkuperte hele sykkelstien. Etter at vi hadde viket til siden fikk Malene blod på tann og la inn høygiret for å sykle fortere enn mosjonisten, Fyrstelagets ære sto på spill! På mirakuløst vis lå hun foran mosjonisten i hele åtte sekunder, før han forsvant ut av synsvidde og Malene returnerte til heiagjengen sin.

Etter et par feilkjøringer, så mye trilling av sykkel opp bakker at vi for andre gang fikk poeng i haikeligaen på en sykkeltur, og intensiv trakking opp bakkene på bunnen av Løvstakken ble vi ikke bare tatt igjen av en jogger, men FORBIJOGGET.

Vi innså at sykling kanskje ikke er vår spesialitet og satt oss ned i skogen. Ingeborg stilte med kakao, og Daniel M fikk som straff å lage bål etter å ha fellesbusket helt alene(!). Det gikk med andre ord ikke lang tid før vi var gode og varme og klare for andakt. Malenes andakt ble avbrutt kun to ganger, først når bålet satt fyr på skogbunnen, deretter når Danielene fikk all røyken fra det slukkede bålet i fjeset. Til slutt fikk vi avsluttet andakten og satte oss igjen på syklene og trakket hjemover mot Nesttun, denne gangen helt uten pinlige episoder (bortsett fra en kjedeavhopping, en rekke feilkjøringer og et par nestenfall).

Neste møte er 2. oktober, da blir det Singstar-møte på Birkeland Menighetshus. Alle som har spill må stille med det!

PS: Hvis noen designnerder får angst av den stygge headeren vår er det fritt frem for å lage en ny til oss!

KAKE!

Forrige tirsdag var det duket for kakespising på Fyrstelagsmøtet. Målet var å lage en kake som passet til fyrstekakespaden. For å oppnå dette trengs:

• En stor fyrstekakespade
• En stor ovn
• En stor kakeform
• Store mengder kakerøre
• Sultne fyrster og fyrere

Siden vi er Fyrstelaget ble det naturlig nok bakt fyrstekake ala Fyrstelaget, det vil si fyrstekakefyll omkranset av sjokoladekake. Med fyll til to fyrstekaker og røre til fire sjokoladelangpannekaker hadde vi et håp om at det skulle bli nok kake. Mens noen av fyrstinnene sto på kjøkkenet og kokkelerte underholdt Malene  førerne med Young rapist og Fyrstelagsmafia. En skal tross alt tidlig krøkes den som god fyrste skal bli.

Etter en liten time var kakene omsider klare, en glutenfri langpannekake og en gigantkake. Kakene ble pyntet etter beste evne før vi slapp løs alle de sultne speiderne. Utrolig nok kom vi godt over halveis gjennom kakene mens vi spilte mer mafia, og ingen kake måtte kastes takket være heroiske frivillige som tok med seg rester hjem.

Tusen takk til alle fyrerne som stilte opp på en dag hvor det var litt tynt på roversiden, og til Karen som kom innom og hjalp til med spisingen. Vi er spesielt fornøyde med at fyrerne gravde ut fyrstekakefyllet fra sjokoladekaken fordi det var det beste, slikt blir det gode rovere av!

Neste fyrstelagsmøte er 25. september, da blir det SYKKELTUR!

Fyrstesommer 2012 - Del 2

Advarsel: Teksten inneholder hunkjønnsendelser...

Roverway 2012 - Andre del

Som nevnt tidligere prioriterte vi mat framfor teltplass. Med blåbær så langt øye kunne se satte vi oss ned for å hamstre og gafle i oss til den ene tunga ble mer blå enn den andre. Til slutt kom vi tilbake til området for å sette opp teltet, denne gangen på en flate, men selvfølgelig opprettholdt vi tradisjonen med juletre i teltet!

Det neste som sto på agendaen var å bygge portal. En oppgave som i seg selv er enkel, men med et tjuetalls ivrige hjelpere fra 6 forskjellige nasjoner kan det ta en smule lenger tid.
Da alle hadde fått en finger på en eller to raiene løfta vi opp bygget vårt, der det plutselig bestemmes at dette er det beste tidspunktet å diskutere om vi burde gjøre noe annerledes. Med våre veltrente muskler holder vi ut mens italienerne snakker ferdig og tilslutt kan vi surre ferdig og beundre mesterverket vårt.


Resten av kvelden besto av flere begivenheter. Deriblant lange matkøer (for dem av oss som ikke ønsker å halshogge id-kortet sitt), leiråpning med sanger til stor glede for dem som ikke har tilbragt det siste året med amerikansk radio, lokale band, kaffe, østerrikere med en mindre begeistring for Sound of Music, mygg, donuts og mer kaffe.

Neste dag våkna vi opp med ikke mindre enn tre norske flagg i portalen som på mystisk vis hadde dukket opp iløpet av natta. Fornøyde med at vi nå var den nasjonen i gruppa med flest flagg på området satte vi kursen mot frokost og nye opplevelser.


Dagens program besto av "creative corner" og "Forest fun" med aktiviteter for de med tålmodighet, deriblant maling og skjespikking, og aktiviteter for de mer rastløse som innebar rørende avispoesi, geocaching (som i realiteten dreide seg om at myggen fanget oss) og angry bird-spill.


Etter enda flere donuts, mer kaffe, enda lenger matkøer, soloppgangsbesøk på legevakta, og nok en morgen med flere flagg i portalen enn vi hadde kvelden før var det tid for Loverwayfestivalen, en dag der nordmenn har anledning til å vise fram kniver til fasinerte briter.

Ettermiddagen besto av både britisk og kinesisk te, fortryllende franskkunnskaper som førte til at vi fikk pannekaker, spanske okser, nutella fra kjempeglass, nederlandske minisveler og selvfølgelig en snøballkrig!

Loverwayfestivalen besto selfølgelig også av det å prøve å slå de høye tyskerne i "The silly french game". Hvilket er et spill som går ut på det at dersom man man tar en annen på nesa blir vedkommende nødt til å ta armen under beinet for å så ta på sin egen nese.

Denne leken har ført til at vi i tidens løp ble nokså paranoide og frykter nå derfor enhver hånd som nærmer seg fjeset på en halvmeters avstand.

Festivalen ble avslutta ved hovedscenen med innhold som kjærlighetssanger, klemmekonkurranse, stumfilm og ballonger med komplementer.
Men, høydepunktet var selvfølgelig å gå rundt juletreet. Under Michael Jacksons "Beat It" finner vi et tre dekorert med ødelagte ballonger. Et tre som roper høyt og tydelig: Kom og dans!
Vi lar oss ikke be to ganger, så vi griper fatt i første å beste brite før vi hopper rundt å synger "Så går vi rundt om en enerbær busk, BUSK!". Vi vasker klær, henger dem opp og stryker dem, og før vi er kommet så langt som til kirkegang har vi et titalls ringer rundt oss som danser rundt og synger på halvhjerta norsk. En bedre juletrefest skal du lete lenge etter!

Kvelden faller på før den grusomme sannheten treffer oss. Her har vært i Finland en hel uke, og det uten å spise kake. Vi springer inn på nærmeste kafé bare for å høre at de ikke selger kake. Vi springer videre til neste kafé der vi får vite at de er utsolgt. Vi innser nederlaget og tar til takke med donuts og kaffe og fortsetter å nyte kvelden.

Fredagens første aktivitet, Live your life, inneholdt aktiviteter som kan gleder enhver. Nemlig..: Hoppeslott og fingermaling! Vi var temmelig fornøyd med å kunne male alle figurene i mummidalen i flotte farger og samtidig pynte på fingertuppene. Det fantes selvfølgelig alternativer for dem som ønsket større anstrengelser. Etter litt boksing og effektiv hvile i putehaugen var det tid for hovedattraksjonen, nemlig det å ødelegge biler med slegge. Daniel stilte seg ivrig i kø og fikk tilslutt slippe til med kjempeslegga og gi bilen flere harde påkjenninger!

Utpå ettermiddagen var det tid for vår siste aktivitet her på roverway, nemlig The RoverMomentum project. Vi bestemte oss for å samle inn penger til Globalaksjonen på kretsleiren senere på sommeren, spørsmålet var bare hvordan? Første forslag som dukker opp er å tilby folk å sprute tomatpuré på østlendingen med vannpistol. Dette forslaget ble enstemmig nedstemt (med en stemme), og vi fant ut at det å selge Daniel som slave var en mye bedre idé.







Kreativiteten lot seg ikke stoppe utover kvelden. Ettersom vi hele leiren hadde vært misunnelige på tyskernes flagg, tok vi oss friheten til å låne det littegrann for å pynte opp vårt eget telt. Og hvordan får man ned et flagg som sitter fast i toppen av et telt?

   1.  Man finner en stige i den 

         andre enden av underleiren.
   2.  Man låner denne stigen, og 

         bærer den hele veien til sitt       

         område.

   3.  Man setter stigen opp mot det 

         vaklevorne teltet, samtidig 

         som to stykker støtter opp 

         hver sin stokk.

   4.  En Vanja klatrer opp, 

         samtidig som aller håper at 

         ingenting skal velte, og kutter 

         ned flagget

Deretter er det bare å ta med stigen på luftetur tilbake gjennom underleiren for å så pynte sitt eget telt med dagens fangst.

Etter en natt med en forsvunnet Daniel, varme bål, lite søvn, sein frokost og en funnet Daniel var tiden kommet for å pakke sammen, klemme goodbye og reise hjem igjen. Ikke uvanlig så gikk ikke alt feilfritt. Da en slange på bussen ble ødelagt fikk vi erfare at gaffateip og tyggegummi faktisk kan brukes til alt og nok en gang ble vi tatt med kniver på flyplassen. Men, vi rakk flyet og med et siste besøk i Mummibutikken var Roverway over for denne gang...

E10!

Men fortvil ikke, for fyrstesommeren var derimot ikke over. Kretsleiren sto for tur og det kan fristes med kjærlighetssanger, kake i bokstavelig talt alle former, gjørmegrop og Daniel som blir lagt ut for salg.